For den som ikke vet det: Porto er vakker. Porto går også bokstavelig talt oppover. Fra Douros bredder opp til Clérigos-tårnet stiger byen godt over 80 meter — og alt imellom er brostein. Brostein med regnvann, brostein med olje fra scooterne, brostein som avslører sandalen din innen tre timer.

Jeg hadde ett oppdrag: fire dager, ett par slippers, ingen reserve. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville vite hva som skjer når en slipper virkelig må levere. Skritt-telleren min stoppet på i snitt 15 412 skritt om dagen. Det er for meg et halvmaraton med føttene, fire dager på rad.

Det jeg valgte, og hvorfor: HappyFlops. Ikke fordi det var det mest opplagte valget — jeg trodde ærlig talt selv at de ikke ville holde i en by som Porto. For åpne, for luftige, for ‘sommerterrasse’. Jeg tok dem likevel med som eksperiment.

Dag 1: ankomst og Ribeira-eksperimentet

Den første ettermiddagen er alltid en prøve. Du flyr inn, slipper bagen på hotellet, og setter i gang. Ribeira ligger på det laveste punktet; alt etter det går oppover. Tre timer gjennom gamlebyen, med en stopp ved Livraria Lello (ventetid: 45 minutter stående).

Det jeg ventet meg: første blemme på hælen rundt time to. Det som skjedde: ingenting. Ingen gnaging, ingen trykkpunkter. Ved Sé-katedralen merket jeg for første gang at sålen tilpasser seg brosteinen i stedet for å vippe over den. Det høres lite ut, men forskjellen fra de skinnballerinaene jeg gikk i her i fjor er enorm.

Dag 2: en regnbyge i Foz

Porto er en atlantisk by, og det merkes hver sesong. På dag to falt det klokka 14.00 en vegg av regn. Jeg gikk akkurat da forbi Boavista — ingen overbygg, ingen taxi, ingen ly. Da jeg satt på trikken, var slipperne mine gjennomvåte.

Den ekte testen kom morgenen etter. Mange slippers tørker skjevt etter å ha blitt våte. Skummet faller sammen, læret strammer seg, passformen er en annen enn før regnet. Ikke her. EVA-fotsengen til HappyFlops tørker i løpet av en natt, og passformen forble identisk. Det er for meg forskjellen mellom ‘reise-slipper’ og ‘ferie-slipper’.

Dag 3: 18 643 skritt, og portvinkjellerne

Vila Nova de Gaia, på den andre siden av elva, er der portvinkjellerne ligger. Tre kjellere besøkt, en time stående hvert sted, og så tilbake opp til Porto over Dom Luís-broen. Telefonen viste 18 643 skritt da jeg kom hjem. Føttene mine? Forundret.

Det som slo meg: de fleste slippers ber om en pause rundt time seks. Et trykkpunkt på vristen, en hæl som blir varm, en tå som begynner å gnages. De signalene kom rett og slett ikke. På time åtte sto jeg ved Praça da Ribeira og drakk enda et glass vinho verde, og tanken ‘jeg må sette meg nå’ — den kom ikke.

"På time åtte sto jeg fortsatt og drakk et glass vinho verde, og tanken ‘jeg må sette meg nå’ — den kom ikke."

Dag 4: bakken opp til Vitória

Vitória-bydelen er den typen sted der du tenker «en kort spasertur», og en time senere står du på trikken tilbake til hotellet. Bakke opp, bakke ned, med innimellom trapper som er mer stige enn trapp. Det er bydelen som avslørte mine forrige slipper-valg for det de var: nydelige på produktbildet, ubrukelige i byen.

På dag fire var det ett øyeblikk som fortalte meg nøyaktig det jeg ville vite. Nederst i bakken, etter en lang dag, fikk jeg ikke trang til å skynde meg tilbake til hotellet. Ingen smerte som hvisket ‘ta dem av nå’. Den som noen gang har vært på bytur med feil slippers, kjenner det øyeblikket altfor godt. Her kom det ikke.

De tre tingene som overbeviste meg

Én: den brede stroppen. På produktbildene ser den ut til å være akkurat bred nok. I virkeligheten er det forskjellen mellom en slipper som holder foten din på plass og en som forskyver seg hvert tjuende minutt. I Porto, på brostein, er det ingen liten forskjell.

To: fotbuestøtten. Jeg har tidligere gått med ‘flate’ komfortable slippers som på dag to satte seg i anklene mine. En ekte fotbuestøtte forandrer ikke bare hvordan en slipper kjennes — den forandrer hvordan beina dine overlever dagen.

Tre: grep på vått. Jeg har skrevet om dette før, men det kan ikke gjentas ofte nok: en slipper som holder grepet på våt brostein, er en slipper som gjør hele kroppsholdningen din rolig. Du sklir ikke fremover, du lener deg ikke i smug på hælene. Du går bare.

Det jeg ikke hadde ventet

Ærlig: jeg tok dem med som eksperiment, og var klar til å skrive i en omtale at de ikke ville holde i byen. Den artikkelen slapp jeg å skrive. Det jeg skriver i stedet: for den som planlegger en bytur i en by med bakker, brostein og lange dager — Sevilla, Lisboa, Porto, Genova, Valencia — er dette slipperen jeg fra nå av legger i kofferten.

Ett par. Til alt. Og på slutten av dagen kjennes føttene som om du nettopp kom fra terrassen.

Klar til å velge?

Min kollega Sanne brukte dem under en uke i Firenze og kom til samme konklusjon. Vi har efter hvert tre par liggende i redaksjonen — ikke fordi vi må teste dem, men fordi vi vil gå med dem.

Akkurat nå pågår en kampanje der det tredje paret er gratis, og med tretti dagers bytterett er eksperimentet i praksis risikofritt. En uke hjemme er mer enn nok til å vite om dette blir ditt par.